Film, massemedia og rollemodeller For å laste ned word-filen, klikk her Introduksjonstekst Dog bites man – no news. Man bites dog – good news. Kampen om publikum har bidratt til at de kommersielle mediene i stor grad preges av sensasjonsjournalistikk. Det vil si at mediene serverer oss det (de tror) vi ønsker å lese om, høre om og kikke på. Sex selger. Kjendiser selger. Vold selger. Og lettvinte løsninger selger. Oppbyggelige programmer med læringsinnhold selger ikke. På hvilken måte preger dette vårt mediebilde? Og hvordan preger vårt mediebilde samfunnet? I en undersøkelse fra 1998 om ungdom og vold i bildemediene svarte 71% av guttene at en actionfilm måtte inneholde voldsscener for at filmen skulle være bra. Den samme undersøkelsen viste også at enkelte ungdommer erfarer at deres aggressivitet blir stimulert når de ser voldsscener i bildemediene. Det er vanskelig å klart påvise sammenheng mellom vold i massemedia og utøvelse av voldelig adferd, men funn som disse peker i retning av at medienes innhold kan påvirke publikums adferd. Det brutale drapet på to år gamle James Bulger i England for noen år siden sies å være inspirert av en voldsfilm som de to ti år gamle gjerningsmennene hadde sett kort tid før ugjerningen. Sensasjonsjournalistikken bidrar til at mediene serverer lite nyansert stoff. Norske medier har vært kritisert for en ensrettet journalistikk med fokus på kriser og tragedier. Spesielt har dekningen av den tredje verden møtt skepsis. «Fremdeles fylles massemedia med beretninger om hvordan afrikanere dør. Hvordan afrikanere lever, levnes knapt noen interesse» har Henning Mankell sagt om skandinaviske mediers fokus på Afrika. I kjølvannet av 11. september 2001 har nok en del av verden blitt offer for unyansert formidling, ved at mediene gjerne opererer med dikotomien den arabiske verden og «den frie» verden. Som folkeopplysningsagenter er mediene fulle av forenklede fortolkninger av kompliserte konflikter. Det opereres med stereotype karakteristikker av folkegrupper, på basis av religion, etnisitet, nasjonalitet, yrke, alder og kjønn. Spesielt har Hollywoodfilmene møtt kritikk for å operere med et kvinnefiendtlig bilde. Det massemediene formidler har innvirkning på vår tanke og adferd. Det er viktig å ha i mente at massemediene representerer en av våre sterkeste demokratiske stemmer og på den måten bidrar til åpen debatt. Som den «fjerde statsmakt» har mediene en sentral rolle i opprettholdelsen av vårt demokrati. Er det da grunn til bekymring over at sensasjonene dominerer de kommersielle mediene? Hvor går grensen mellom å verne om pressefriheten og ta hensyn til folkeopplysningen? Temaøvelse: Fredskultur eller voldskultur i norske medier? Til tilrettelegger: Denne øvelsen retter fokus mot norske mediers formidling av fredskultur kontra voldskultur. Del deltagerne inn i grupper på to og to og gi gruppene 1 –2 aviser hver. Gruppene skal finne frem konkrete eksempler på artikler som deltagerne mener støtter opp om henholdsvis fredskultur og voldskultur. Be gruppene presentere sine valg og argumentere for hvorfor de har valgt som de gjorde. Diskuter så disse spørsmålene i gruppen: Hva var lettest å finne i avisene; tegn på fredskultur eller voldskultur? Hvor vil man plassere kjendis- og sladderstoffet? Kan det karakteriseres som å respresentere voldskultur/fredskultur? Er det mulig å forfekte fredskultur i de kommersielle mediene? Eller går hensynet til publikums ønsker foran hensynet til folkeopinionen? I FNs handlingsplan for fred står det å lese at man på nasjonalt plan skal (pkt. 15a & 15c): støtte medias viktige rolle i å fremme fredskultur. effektivt bruke media i støtte og spredning av informasjon om fredskultur, i samarbeid med FN og regionale, nasjonale og lokale ressurser. Kan man si at den norske stat i dag støtter «medias viktige rolle i å fremme fredskultur», slik som FNs handlingsplan oppfordrer til? Les eller del ut Den norske grunnlovens § 100. På bakrunn av dette, diskuter spørsmålene: Hvordan forholder § 100 i grunnloven seg til FNs handlingsplan for fred? Vil det være skadelig for ytringsfriheten om den norske stat la føringer på norsk presse i form av at den skulle benyttes til å fremme fredskultur? § 100, Den norske grunnloven Ytringsfrihed bør finde Sted. Ingen kan holdes retslig ansvarlig på andet grundlag end Kontrakt eller andet privat Retsgrundlag, for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov. Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Det kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser. Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter. Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ut fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde. Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale. Hentet fra www.stortinget.no